Været lokalt

søndag 22. mars 2009

Søndag hvil etter Nkk utstilling.



True & Trusty`s Don Corleone..



Nå har endelig True & Trusty Don Corleone fått prøvd seg på "sin" første Nkk utstilling.
Vi dro avgårde til Nordhordlandshallen i går morges, med noe tvilsom følelse av at kanskje "Tasse" som jeg kaller han til vanlig, ikke var helt klar for dette ennå. Han er fremdeles litt av en vimsekopp, men kan være flink sånn innimellom.
Men siden det bare er en Nkk utstilling i Hordaland pr.år. Er det verdt å prøve.. Eller så må vi ut på lang reise hvis vi skal på "Nkk" sine utstillinger. Fordi disse er spredt over hele landet utover året.
Vel det gikk bra. Han var så flink så! Du skulle tro han var rene proffen. Ingen ting å utsette på hans oppførsel under konkurransen. Men desverre ingen CK denne gangen.
Jeg tenker siden det bare 9 Nkk utstillinger totalt i år, i Norge, og det blir bare delt ut et Nkk Certifikat og ett Cacib hver gang. Så det sier det seg selv at det blir stor konkurranse om å få Certifikatene, og samme gjelder Cacib (internasjonalt Cert). Siden disse for mange er et "must", hvis man ønsker å bli internasjonal Champion. Man kan selvfølgelig reise på rasespesialer og kanskje vinne Stor Certet der, men da blir det ut å reise da også, i tillegg blir det ikke delt ut CACIB der.
Vel er en ikke med, så kan man ikke få certifikatene heller. Så det blir bare å stå på!`
I mellom tiden kan en jo lage sine egne titler: Hjemmets hjertebarns titler som f.eks.
En kan man bli "Mors beste Pute Champion" da, eller i å nyte sofakroken. (tror mine hadde klart den konkurransen veldig bra)! For jeg har mange putegriser her. Men det noe helt annet.
Vel Tasse gjorde så godt han kunne han og fikk seg en flott plassering som nr 3 (uten ck), etter to godt voksne Hanner som absolutt fortjente sine Ck.
Men den gladeste var nok matmor, som endelig har fått Tasse til å forstå at alle fire beina skal berøre gulvet i utstillings ringen når dommeren skal dømme hund.! Hurra for Tasse og fremtiden.

Ingen kommentarer:

Litt om meg


Litt om meg.. Jeg ønsker bruke denne siden, for meg og mine små firbeinte Papillon-venner. Jeg har hatt disse unike små vill krabatene flyvende rundt i hjemmet mitt siden 1988. Noen er borte nå, men nye er kommet til.

Hvorfor? Jeg har alltid hatt hund, og ser på disse, som en del av livet, og familien.

Jeg vokste opp på en liten vestlands gård. Der hadde vi en liten blanding hund, 2/3buhund, og 1/3 grevlinghund. Kalt "Tassen" Liten knas kar, med egne ideer om, hva som var lov i verden. Han var valp i huset, da jeg ble født, og vi vokste opp i hverandres selskap. Min erfaring er: Hunder er sunt, for barn. Barn har godt av å vokse opp med dyr rundt seg. De lærer seg, trøst, glede, og respekt. Samtidig, som barn lærer seg å respektere, dyrs liv, både hjemme og i naturen.

Det har vært mange hunder, i mitt liv, og forskjellige raser, har funnet veien til mitt hjem, i årenes løp. For å nevne noen: Bl.a - Schæfer, Shetland sheepdog, Lhasa Apso. Maltesere, og blandingshunder. Noen omplasserte, noen adopterte, og noen kjøpte.

Jeg har vanskelig, for å høre om hunder, som blir avlivet, fordi eiere ikke har tid til dem mer. Eller eieren, rett å slett, gir blaffen. Så det hender, jeg lar dem bo hos meg, til den rette overtaker dukker opp. Men det har vært, når jeg har bodd slik til,at det har vært mulig.

Men min første papillon, kjøpte jeg, sommeren i 1988. En nydelig liten hvit og brun tispevalp, som jeg, falt pladask for på flekken.
Jeg smeltet totalt for det lille nøstet, som lå der å skalv. Jeg må jo tilføye, at jeg trodde jeg hadde kjøpt, meg en liten sofa hund. Men, jeg skal love dere at jeg tok feil. Jeg undervurderte totalt hennes intelligens, og hun tvinnet, meg rundt lillefingeren. Resultat, totalt bortskjemt.
Tilslutt fant jeg ut at det måtte være kjedesomhet, som gjorde at hun fant på så mye rart, så jeg kjøpte meg en til. Men, det var, også en som hadde en så søt tispevalp til.... og da var det plutselig tre stykker der. vel. Og flere kom til. Vi reiste land å strand, på utstillinger. Det ble noen Cert, og Bir under turene også. Og mange hyggelige, sosiale stunder, og turer.
Og slik varte det... Noen av de som ble gamle, forsvant, og nye kom til. Og det har bare jubel i stua.
Rasen "Papillon"er en liten "super hund". De er smart og de er humørspredere, og de elsker å jobbe..

AGILITY: Jeg startet med agility sporten, etter mange år med sykdom. Det var en idè, jeg fikk, å prøve, ut om dette kunne bli en alternativ måte å trene seg opp igjen, etter mange dager under dyner i sofa kroken, i sykdomstiden.

I den perioden, vurderte jeg også å gi opp, hundene. Selge, eller omplassere alle,fordi jeg ikke følte, meg frisk nok til å gi dem det, livet, jeg syns de virkelig fortjente. De kjedet seg, og jeg er ingen hundegård tilhenger.
Så jeg leitet etter alternative måter å løse dette på. Det var enten et liv i sengen, uten gleden med å ha hund i huset, eller å prøve å bite tennene sammen, og forsøke, å finne, en fin måte å komme seg ut i et sosialt samfunn igjen, sammen med hundene, der de kan få fullt utbytte, for sin energi, og sin intelligens.

IDÈEN: Viste seg å være en knall idè. Papillon-rasen, elsker å løpe, og de får i tillegg, brukt sin evne til å jobbe med hodet. Både Hundene, og jeg, får fullt utbytte av dette. Jeg kan ta tingene, som de kommer, helt i mitt eget tempo. Helt etter hvordan helsen min er dag for dag , og vi har, masse av gledelige resultater, når vi klarer et godt løp.

Eg pleier si, jeg vinner hver dag, fordi , jeg klarer å trene!

Og det selvølgelig fest i heimen. Når vi i tillegg klarer å gå konkurranser, og vinner! Da er det verdt slitet, og definitivt, ett par ekstra smerte-dager under dyna:-)
Jeg er glad, jeg valgte ideen, min. istedenfor å kvitte meg med hundene. Da hadde jeg nok lagt under dynen enda, uten å ha gleden, og selskapet, med så mye som en eneste, liten firbeint som følges venn. Jeg hadde gått glipp av mange gledes stunder med de små, som kommer ruslende og logrende mot meg med en av sine yndlingsleker, for å få mor med på lek. Eller for å få mor med ut, så de kan få leke litt på plenen.

Når de små firbeinte turboene, suser over plenen, så du skulle tro de løp for siste gang i sitt liv.
Eller, roen senker seg, om kvelden. der de ligger pent og rolig, å sover, omtrent som de har skiftet fra hyper til laber. Men da er det også en fredelig stund, som jeg fremdeles, kan sitte meg ned med maskinen å trykke litt på tastaturet i fred og ro.

Jeg på dem, mens de ligger der og tenker, og smiler: Nah, Jeg elsker mine hunder, overalt på jord.

Og jeg vet:

DET ER VERDT DET ....